WTO Public Forum ble opprettet i 2001 på grunn av massiv kritikk av WTO fra sivilsamfunnet. Det er et sted der sivilsamfunnsorganisjoner og private selskaper møter WTO og diskuterer sentrale spørsmål for verdenshandelen. LAG var representert på årets Public Forum i Genève av Astrid Bragstad Gjelsvik, og sammen med norske organisasjoner som Handelskampanjen, Attac Norge, Ungdom mot EU, Spire og Bondelaget møtte vi folk fra en rekke andre land som arbeider kritisk med WTO og nyliberal globalisering.
Etter det tolvte ministermøtet til WTO i Genève i juni kom organisasjonen, for første gang på lenge, fram til en bindende avtale. Avtalen presenteres som å handle om å hindre land å subsidiere overfiske, i tråd med FNs bærekraftsmål. Den har blitt frontet som et bevis på at WTO fungerer godt og vil spille en viktig rolle for bærekraft, et budskap som også ble tydelig kommunisert fra WTO selv under Public Forum. Avtalen ble derimot inngått på svært udemokratisk vis, der mange land ble stengt ute av forhandlingen av teksten. I tillegg er avtalen utilstrekkelig for å ramme subsidier til skadelig overfiske, men står heller i fare for å ramme småskalafiskere og land med lite historisk ansvar for overfiske. I tida framover, hvor det vil bli enormt press for å ratifisere avtalen blant medlemslandene, er det viktig at disse bekymringene blir tatt på alvor når ratifiseringen skal behandles i Stortinget.
Den skeive maktbalansen i WTO har vært brutalt tydelig i forhandlingene om patentunntaksregler på COVID-19-vaksiner og annet medisinsk utstyr for å møte pandemien, og det er fortsatt fire ganger så sannsynlig å dø av COVID-19 i fattige land som i rike. Men skeivfordeling av makt er også svært tydelig når det kommer til landbruk og matsikkerhet. Mens rike land i det globale nord har ubegrensede muligheter til å subsidere sitt landbruk, har det globale sør kun mulighet til å subsidere opptil 10 % av produksjonsverdien til landbruksproduktene sine. Dette gir agribusiness i rike land store fordeler overfor småbønder, som kan utkonkurreres og miste levebrødet sitt. Jo flere bønder man mister, jo mer sårbart blir et land for sjokk på matvaremarkedet, slik både pandemien og krigen i Ukraina har vist. Initiativer i det globale sør for opprette matvarelagere, som kan sikre mat til befolkningen og levebrødet til bønder, har blitt blokkert av rike land i WTO. I stedet ble matvarelager og eksportrestriksjoner nærmest sett på som fy-ord under mange av diskusjonsarenaene i Public Forum, og paradoksalt nok som trusler mot den globale matsikkerheten. En reell og rettferdig politikk for matsuverenitet krever et helt annet rammeverk enn det som finnes i WTO. Innenfor WTO må likevel Norge støtte andre lands rett til å sikre mat til egen befolkning gjennom matvarelagere og subsidier.
Til tross for at WTO har vist at organisasjonen ikke vil stoppe å skape problemer for småbønder, småfiskere og arbeidere i Latin-Amerika og verden over, har det vært svært viktig å møte og lære fra kritiske stemmer mot WTO ved Public Forum. Det gjør at vi kan styrke kampene i våre ulike hjemland, og bygge den internasjonale solidariteten som er livsviktig i tida framover.